The real reason for the popularity of the Occult Ancient East was pointed out long ago by Kipling: “Ship me somewhere East of Suez . . . where there ain’t no ten commandments . . .” If your religion is just exotic enough, you don’t need to bother about responsibility. You can get away with anything. There is nothing of this in Buber. For him the faith is the faith of his fathers, and the highest expression of that faith is its prayer, and prayer is the highest form of responsibility, the ultimately committed dialogue. This is an aesthetic statement, not a religious one, and in the final analysis all of Buber’s major works are works of art. I and Thou is one of the greatest prose poems, an Isaiah, and a Song of Myself.

Jeg og Du er et kompakt verk, det er på 110 luftige sider. Man skal ikke la seg lure av den manglende ordrikdom. Tiden den tar å lese er ikke lang, men fordøyelsen av den er desto lenger. På mange måter verket lukket, nesten hermetisk, den presenterer oss ikke for et system i tradisjonell forstand, en oppskrift for erkjennelse, men verket er den hele tanke, og den hele tanke er alltid vanskelig å gripe, for man må inn i en annen verden, man må møte det på dens egne premisser, følge med. Ikke som med den uferdige tanke, den nesten ufrivillige avstikker fra common sense, fragmentarisk, umiddelbart sterk og overbevisende, som sukkertøy for den blafrende tanke, forståelig, men allikevel nesten allerede glemt. Jeg og Du maler i et annet leie, den lar seg ikke reduseres, fragmenteres og obduseres uten videre, jeg vil la det være. Jeg vil heller fantasere over hans bok, trekke dens innhold urimelig langt, bruke den som en rampe for utflukter inn i kjepphestenes og innfallenes rike.

I Jeg og Du lever stilene side om side, de kryper over i hverandre, viskes ut, fremheves igjen, forsvinner for å igjen dukke opp. Snart systematisk rissende, for så og dreies over i det prøvende. Det åpenbartes manende språk, hamrende, men her likevel mykt, glir over i det poetiske prøvende, videre utover til gysende bilder som nesten er bokstavelig uforståelige, som formidler den språklig sett umulige oppgave; å gripe livet. åpenbaringen blander seg med filosofien på en måte som for mitt utålmodige og ubevandrede blikk er uvant. For vi lever i en tid hvor dette ikke skal skje, skjer det likevel er det med vilje, som en lek, som et program, ikke av nød som formidlingen stiller en overfor. Genreblandingen som programerklæring blir aldri alvor, blir aldri tangering av det mulige, det bare forblir innenfor den trygge tiden. Den blir aldri nødvendig. For Buber har ikke teologien skilt seg fra filosofien, de lever der, ikke side om side men sammen, for ham har ikke metafysikken blitt et skjellsord, et tilstand reservert for prester og demagoger, han lar tanken blande seg med det uetterettelige.

"En sammenligning av den religiøse og den filosofiske antinomi kan tydeliggjøre dette. Kant kan relativisere den filosofiske motsetning mellom nødvendighet og frihet, idet han henviser den ene til fenomenverdenen og den annen til værensverdenen, slik at de to egentlig ikke strider mot hinannen lenger, men forlikes på samme måte som de verdener de er gyldige for. Hvis jeg imidlertid mener nødvendighet og frihet, ikke i tenkte verdener, men i den virkelighet hvor jeg står for Gud, hvis jeg vet: "Jeg er prisgitt," og samtidig vet: "Det kommer an på meg selv", da kan jeg ikke forsøke å slippe unna det paradoks som jeg har å leve, ved å henvise de uforenlige setninger til to adskilte gyldighetsområder. Da kan jeg heller ikke la noe teologisk kunstgrep hjelpe meg til en begrepsmessig forsoning. Jeg må ta det på meg å leve begge i ett, og når de leves, er de ett."
Buber forsøker ikke å unnslippe ved å benytte seg av de rubriserende vendinger, han dukker ikke ned i den vestlige drøm, katalogiseringens drøm, drømmen om å oppnå immunitet mot språkets og verdens tvetydighet. Derved skyter han seg selv ut i mørket, ut av den filosofiske katalog, ut av rekkene med klare kategorier, former og svar. Han blir, som det så idiotisk treffsikkert står på omslaget: "Et meditasjonsobjekt for tenkende moderne mennesker."